Fettinntak og kardiovaskulær helse: Er vi feilinformert?

Professor Göran Berglund og medarbeidere, Medisinsk fakultet, Lunds universitet, redegjør i Läkartidningen for en tankevekkende studie [1]. Artikkelens utgangspunkt er den flere tiår gamle intense offentlige kampanjen for å redusere inntaket av mengde fett og andel mettet fett spesielt samt de svenske ernæringsanbefalingene fra 2005.

Forfatterne peker på at senere tids forskning ikke har støttet hypotesen om at verken høyt inntak av totalfett eller mettet fett øker risikoen for hjertesykdom [2-6]. De oppfordrer den svenske Statens beredning för medicinsk utvärdering (SBU) og den svenske Socialstyrelsen til å oppnevne en komité som skal gjennomgå det vitenskapelige grunnlaget for gjeldende ernæringsanbefalinger som sikter mot primær forebyggelse av hjerte- og karsykdom.

I samme utgave av Läkartidningen (sidorna 3786-7) kommenterer representanter for det svenske Livsmedelverket Berglunds og medarbeideres artikkel. De uttaler at nye studier viser at sambandet mellom fettinntak, inntak av ulike fettsyrer og hjerte- og karsykdom er mer komplekse enn tidligere studier har påvist. I denne forbindelse viser de til 5 studier som de mener støtter gjeldende ernæringsanbefalinger [6-10]. De nevnte 5 studiene påvirker imidlertid ikke budskapet i Berglunds og medarbeideres artikkel. Det kan begrunnes slik:

Artikkelen til Laaksonen og medarbeidere drøfter en studie over 14 år hvorav kostinntaket ble registrert i bare fire dager [6]. Denne studien forutsetter at forsøkspersonene hadde samme kosthold i hele 14-årsperioden, hvilket er helt usannsynlig. Selv under de gitte forutsetningene fant man ikke at totalt fettinntak spiller noen rolle. Hva angår flerumettet fett så aksepterer jo Berglund at økt inntak reduserer risikoen. Studien forteller heller ikke noe om hvilken glykemisk belastning de ulike gruppene har hatt. Det er nå slik at de som har høyt inntak av mettet fett uten samtidig å gå på lavkarbohydrat kosthold, ofte har et uheldig kosthold med mye ferdigmat som er høyglykemisk og med høyere innhold av transfett og skadelige biprodukter fra bearbeidelse ved høye temperaturer. Det kan for eksempel være forklaringen, ikke mettet fett i seg selv.

Artikkelen til Jakobsen og medarbeidere forklarer ikke hvordan man kontrollerte at forsøkspersonene faktisk spiste på den måten som studien forutsatte [7]. Resultatene spriker så mye i forhold til effekt i ulike kjønn og aldersgrupper at det ikke er grunnlag for å komme med en plausibel årsak/effekt-forklaring.

Artikkelen til Xu og medarbeidere refererer en studie som pågikk i 7–9 år basert på 1 dags »dietary recall«, dvs. at forsøkspersonene ble bedt om å fortelle hva de spiste i løpet av en dag (ikke en gang basert på kostregistrering) [8]. Sannsynligheten for at forsøkspersonene faktisk fulgte et spesifikt kosthold over 7 til 9 år er svært liten, og hvor pålitelig er denne 1-dagsregistreringen? Også i dette tilfellet forteller studien heller ikke noe om hvilken glykemisk belastning de ulike gruppene har hatt. På ny kan vi ha et tilfelle med mye høyglykemisk ferdigmat som kan være forklaringen, ikke mettet fett i seg selv.

Artikkelen til Trichopoulou og medarbeidere refererer en gresk studie [9]. I tillegg til at studien har problemer med design og sammenheng vurderes ikke den glykemiske belastningen og den konkluderer ikke noe i forhold til fett.

Artikkelen til Åkesson og medarbeidere [10] dreier seg ikke om fett, men om en sunn livsstil med mye grønnsaker, fisk osv, samt moderat inntak av alkohol, faktorer som reduserer risikoen. I denne studien har man ikke drøftet fettkvalitet.

Livsmedelverkets representanter lykkes altså ikke med å imøtegå argumentene til Berglund og medarbeidere. Det synes som den internasjonale consensus med anbefaling om reduksjon i fettmengde og andel mettet fett i kosten hovedsakelig bygger på politiske overveielser og ikke har noen egentlig vitenskapelig evidens.

*

Potentiella bindningar eller jävsförhållanden: Inga uppgivna.